Finnish lapphund

Rasestandard for Finsk Lapphund (Suomenlapinkoira) 


Opprinnelsesland/hjemland:
 Finland.

Helhetsinntrykk:
Noe mindre enn middels stor, kraftig bygget i forhold til størrelsen, litt lengre enn mankehøyden. Lang og tett pels, ståører.

Viktige proporsjoner:
Kroppsdybden noe mindre enn halve mankehøyden. Snutepartiet noe kortere enn skallelengden. Skallen noe lengre enn bred, dybden lik bredden.

Adferd/temperament:
Ivrig, modig, rolig, lærevillig. Vennlig og trofast.

Hode: Kraftig, ganske bredt.
Skalle: Bred, lett hvelvet. Hvelvet panne. Godt markert pannefure.
Stopp: Tydelig.
Nesebrusk: Sort foretrekkes, eller i overensstemmelse med pelsfargen.
Snuteparti: Kraftig, bredt, rett neserygg. Jevnt, men svakt avsmalnende sett ovenfra og i profil.
Lepper: Stramme.
Kjever/tenner: Kraftige kjever. Saksebitt.
Kinn: Tydelig markerte kinnbensbuer.
Øyne: Ovale. Mørkebrune, eller i overensstemmelse med pelsfargen. Mykt og vennlig uttrykk.
Ører: Middels store, bæres stående eller halvt stående. Plassert ganske langt fra hverandre, temmelig brede ved basen, trekantede og meget bevegelige.

Hals: Middels lang, kraftig, dekket med tett pels.

Forlemmer:
Helhetsinntrykk: Kraftige med god benstamme. Rette og parallelle sett forfra.
Skulder: Lett skråstilt.
Overarm: Like lang som skulderbladet. Ganske åpen vinkel mellom skulderblad og overarm.
Albue: Peker rett bakover, rett under brystkassens underside.
Underarm: Rett, god benstamme.
Mellomhånd: Middels lang, lett skråstilt. Elastisk.
Poter: Godt hvelvede, mer ovale enn runde, dekket med tett pels. Elastiske tredepute.

Kropp:
Manke: Muskuløs, bred, lett markert.
Rygg: Kraftig og rett.
Lend: Kort og muskuløs.
Kryss: Middels langt, velutviklet, bare lett fallende.
Bryst: Ganske langt, rekker nesten til albuene, ikke veldig bredt. Lett hvelvede ribben, tydelig forbryst.
Underlinje/buk: Lett opptrukket.

Hale:
Forholdsvis høyt ansatt, middels lang, dekket med tett og
lang pels. Halespissen kan ha en J-formet krok. Ringlet over
ryggen eller til siden under bevegelse, kan henge i hvile.

Baklemmer:
Helhetsinntrykk: Kraftig benstamme, sterke, rette og parallelle sett bakfra.
Tydelig vinklet, men ikke overdrevent.
Lår: Middels lange, ganske brede med velutviklet muskulatur.
Knær: Peker rett forover, tydelig vinklet.
Underlår: Forholdsvis lange og senete.
Haser: Moderat lave, tydelig vinklet, men ikke overdrevent.
Mellomfot: Ganske kort, kraftig og rett.
Poter: Som forpotene.

Bevegelser:
Frie. Skifter hurtig fra trav til galopp, som er den mest naturlige gangart. Parallelle bevegelser. Rask og smidig under arbeid.

Hud:
Tilliggende uten rynker.

Pels:
Hårlag: Rikelig. Dekkpelsen lang, rett og grov, bløt og tett underull. Spesielt hos hannhunder en tydelig halskrave. Kortere pels på hodet og forsiden av bena.
Farge: Alle farger tillatt, men grunnfargen skal dominere. Tegninger i avvikende farger tillatt på hodet, nakken, brystet, undersiden av kroppen, på ben og hale.

Størrelse og vekt:
Mankehøyde: Hannhunder: 49 cm, ± 3 cm
Tisper: 44 cm, ± 3 cm
Typen viktigere enn størrelsen.

Feil:
Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil.
Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er
i relasjon til rasebeskrivelsen.
− Manglende kjønnspreg
− Lett hode, utilstrekkelig stopp
− Hengende ører
− Halen alltid lavere enn overlinjen
− Overvinklet eller for dårlig vinkling
− Manglende underull, flat pels, krøllet pels
− Ubestemmelig grunnfarge

Diskvalifiserende feil:
Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.
− Over- eller underbitt
− Haleknekk

OBS
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.

 

Forord

Rasestandarden for finsk lapphund har med hensikt blitt holdt ganske romslig. Mindre detaljer har aldri hatt stor betydning i utstillingsringen eller i avlsarbeidet, heller ikke når en har valgt seg en ”venn for livet”. Derfor er det stor variasjon innen rasen, selv om typen er blitt befestet, og en som regel kan gjenkjenne et individ i rasen som finsk lapphund. Det er det som er så fint med den finske lapphunden.

 

Ofte er en standard bare en beskrivelse av rasens anatomi, og dette gjelder også finsk lapphund – det ”lille ekstra” som gjør en lapphund til en lapphund, forblir udefinerbart.

Dette heftet har blitt laget for å hjelpe dommere og oppdrettere og alle andre som leser det, til å danne seg et bilde av en korrekt finsk lapphund av riktig type, samtidig som det beskriver de særegne detaljene som gjør at en lapphund ser ut som en typisk representant for rasen.

Det er mange fantastiske, nesten perfekte finske lapphunder, men som likevel tydelig er forskjellige når det gjelder temperament og utseende. Det unike og fine med rasen er at det ikke finnes to finske lapphunder som er helt like, og slik bør det også være i framtiden.

 

Helhetsinntrykk

Helhetsinntrykket er den viktigste delen av standarden. Her beskrives den kynologiske typen, proporsjonene og det generelle utseendet.

Det er helhetsinntrykket som bør være den avgjørende faktoren når en dommer plasserer en hund på utstilling. Til og med utmerkede representanter for rasen kan ha mindre feil når en ser på detaljer. En skal med første øyekast se hvilken rase og hvilket kjønn hunden er. Helhetsinntrykket kan likevel kanskje være noe av det som er vanskeligst å dømme for en dommer. Riktig type kan ikke til fulle beskrives med ord, og er noe en må lære seg å gjenkjenne.

Helhetsinntrykket er altså meget viktig når en dømmer. I utstillingsringen er det ofte hunder en umiddelbart gjenkjenner som langhåret spisshund, men ikke finsk lapphund. En overdådig pels og bra reisning sammen med en akseptabel konstruksjon kan fort lure en dommer til å plassere en hund høyt, enda hunden mangler det som gjør en finsk lapphund til en finsk lapphund.

Det finnes finske lapphunder som ser ut som eurasiere, fargede samojeder eller bare en generell spisshund. Det er bare det rasetypiske utseendet og uttrykket, riktige proporsjoner og bevegelser, sammen med en korrekt pels, som utgjør en finsk lapphund.

I forhold til størrelsen er finsk lapphund en kraftig bygget hund, og det kraftige inntrykket blir forsterket av rikelig, tykk og utstående pels. Overdådig behåring får hodet og beina til å se mye kraftigere ut enn de i virkeligheten er. Pelsen får også kroppen til å se både bredere og dypere ut, slik at den gir et rundere inntrykk. Det er derfor viktig å kjenne på hunden.

Pelsen kan også gjøre at proporsjonene ser annerledes ut. En hund med mye pels kan fort se lavstilt ut, og den tykke pelsen på brystet og bakparten kan få en hund til å se lengre ut enn den egentlig er. En trenger mye trening for å se hvordan hunden egentlig ser ut under all pelsen.

På tross av sin kraftighet, skal den finske lapphunden gi et mykt inntrykk. Den skal aldri gi inntrykk av å være skarp eller glefsete. Væremåten gir inntrykk av en snill hund som har respekt for mennesker. Den har en ydmykhet og underdanighet som er spesielt karakteristisk for tispene innen rasen. Denne typiske væremåten sees gjennom hvordan hunden går og står, gjennom haleføringen og uttrykket.

Proporsjoner

Den finske lapphunden skal være noe lengre enn den er høy, og dette betyr på ingen måte kvadratiske proporsjoner. Sammenlignet med mange andre spisshunder gir den finske lapphunden et mer lavstilt inntrykk, og er ikke like sprudlende i utstillingsringen. Dette, sammen med at spesielt tispene ofte lar halen henge ned, bidrar til at finske lapphunder ofte kan se litt lange og lavstilte ut, heller enn korte og høystilte.
Mens den lapske vallhunden representerer en utpreget traver, er den finske lapphunden en blanding av forskjellige kynologiske typer. Begge rasene stammer fra hundestammene i Lappland, som hadde stor variasjon. Den finske lapphunden stammer fra den tiden man gjette reinflokkene hele tiden, og hundens oppgave var å beskytte flokken og holde den samlet. Seinere, når en ikke lenger gjette flokken døgnet rundt, og reinen fikk gå fritt i skogen og på vidda, var det nødvendig med en hund som kunne løpe lange avstander for å samle flokken. Da passet det bedre med en type som den lapske vallhunden, siden en trengte en hund med mer utholdenhet.

Den finske lapphunden er derfor kortere og mindre vinklet enn den lapske vallhunden. Likevel har den finske lapphunden egenskaper som gjør den til en hardfør hund også i dag, fordi slike egenskaper var viktige når arbeidsdagene kunne være lange og harde.

Med tanke på felles historie og felles stamfedre til disse to rasene, bør ikke trekk fra den lapske vallhunden vurderes som en like stor feil som trekk fra en del andre raser.

Hodet

Hodet skal være kraftig, men likevel ha et mykt uttrykk. Et riktig ”bamseaktig”, vennlig uttrykk oppnås når skallen er bred, noe konveks, stoppen godt markert, og en kraftig snute, bred og kortere enn skallen. Snutepartiet smalner bare litt utover mot nesen, og snuten skal være ”full” og bra utfylt. Kjeven skal være bred og kraftig. Spesielt skal en merke seg underkjeven, som må være godt nok utviklet. Møtepunktet mellom snuten og skallen må være rett i profil og kinnbenene skal være ganske kraftige. Neseryggen skal være rett og stoppen tydelig, og danne en vinkel med snuten. Pannefuren skal være godt definert, og skal være synlig gjennom pelsen.

Ørene skal være ganske langt fra hverandre, ikke oppå hodet, og ikke for tett inntil hverandre. De skal være ganske små, trekantede, brede ved basen og runde på toppen – på ingen måte lange eller spisse. Videre skal ørene ha mye pels, som beskytter mot kulde og mygg. Store, spisse eller lite behårede ører er en feil. Tippører er like akseptert som ståører. Hengeører er derimot en feil, men ikke diskvalifiserende. Videre er ulike ører (et ståøre og et kippøre) akseptert.

Øynene skal være ovale og så mørke som mulig. Brune hunder får ha lysere øyne, men de skal ikke være gule. Blå øyne er diskvalifiserende. Store, runde øyne forekommer – dette er feil. Nesen skal helst være svart. Brune hunder har imidlertid alltid brune neser. Sobelfargede hunder spesielt har ofte en lys stripe på nesen, og dette er ingen feil.

Generelt har finsk lapphund saksebitt, men tangbitt er også akseptert. Et tydelig over- eller underbitt er diskvalifiserende. Premolarene kan noen ganger mangle, og dette skal alltid nevnes i kritikken.
Kropp
Kroppen er relativt kraftig, men aldri tung. Manken er noe markert, og overlinjen skal være rett, den skal på ingen måte være sluttende eller karperygget. Fordi en del lapphunder har markert manke og mye pels på bakerste del, kan de noen ganger se noe salrygget ut.
Lendepartiet skal være kort, men tispene har generelt et lengre lendeparti enn hannhundene. Krysset skal bare være lett fallende, middels langt og velutviklet, spesielt hos tisper. Svært sluttende kryss forekommer, noe som er grunnen til at noen hunder gjerne stiller seg understilt.

Brystkassen skal ikke være overdrevet. En for bred brystkasse som blir tønnelignende, forårsaker ukorrekte, utvridde albuer i bevegelse. Smale fronter forekommer også, men for brede fronter påvirker hundens bevegelse mer negativt enn en noe trang front. Brystkassen må ikke bli for dyp, den skal gå nesten ned til albueleddet, men aldri under.
Bein og bevegelser

Beina er kraftige med god beinstamme. Dommere må alltid kjenne etter med hendene, ettersom håret på beina ofte kan gi feil inntrykk. Når hunden står, skal beina være parallelle sett forfra og bakfra. Når hunden beveger seg, er ideelle frambeinsbevegelser ikke helt rette og parallelle, men skal ligne på jervens. Med andre ord skal poten til en finsk lapphund gå noe innover, og frambeinsbevegelsene lage en bue. Lapphunden pleier å bevege seg slik at den bare lager ett spor etter seg, som en perlesnor, på bakken, og dette må ikke mistolkes som trange bevegelser. I tillegg kan bakbeinsbevegelsene se trangere ut enn de virkelig er hvis hasene er godt behåret.

Hale

Halen er relativt høyt ansatt. I bevegelse ligger halen på ryggen eller på siden, i hvile henger den ofte ned. En for stramt rullet hale er ikke ønskelig på en lapphund, den bør isteden være livlig, og indikere hundens humør, i tillegg til å balansere bevegelsene. Spesielt tisper med typisk lapphundtemperament er svært villige til å slippe halen når de står stille. Hvis dommere krever at halen skal ligge på ryggen hele tiden i ringen, resulterer det i å favorisere for dominante hunder. Halen er riktig ansatt om en med hånden kan legge den oppå ryggen. Hvis den er lavt ansatt, er ikke dette mulig. Hvis hunden er perfekt på alle andre måter, skal ikke en løs hale alene påvirke bedømmelsen.

Noen lapphunder har en j-formet krok på haletuppen, den såkalte “gjeterkroken”. Haletuppen kan være svært krum, men det vil alltid være mulig å rette den ut med hånda. En krok av denne typen er fullstendig akseptabelt. Imidlertid er knekk forårsaket av sammenvokste ryggvirvler en diskvalifiserende feil. En knekk kan forekomme hvor som helst i halen, i verste fall i ryggraden, mens den j-formede kroken bare er i haletuppen.
Pels
Pelsen skal være tykk og fyldig. Dekkpelsen er rett og må absolutt være stri slik at den ikke samler snø. Videre blir ikke en stri pels våt på samme måte som en myk fordi den er vannavstøtende. Dekkpelsen er ikke blank. Den skal være matt. Det er rikelig med underull, og den er myk og tett, slik at dekkpelsen står ut. Dommere bør forsikre seg om at det er rikelig med underull. Dekkpelsen kan iblant ha litt bølger (spesielt på unge hunder), noe som ikke er en feil så lenge den fortsatt er stri. Krøller og myk pels forekommer ikke alltid sammen, til og med en rett pels kan være myk. En stri og bølgete pels er mye bedre enn en rett og myk. Dekkpelsen skal ikke være så lang at den ”henger”.
En flat pels er feil. Pelsen på hodet og framsiden av beina er tydelig kortere. Særlig hannhundene har en utpreget man, og beina skal ha godt med hår på baksiden. Videre er hår på labbene (mellom tærne) ønskelig, og bør aldri klippes. Også ørene skal være tydelig behåret.

Pelsfarge

Alle farger er tillatt, så lenge hovedfargen dominerer. De vanligste fargene er svart, svart med lyse tegninger, brun, brun med lyse tegninger, viltfarget, sobel og crème. De fleste finske lapphunder har også hvite tegninger, men hunder som har hvitt som hovedfarge, er uønsket. Også brindle og sort sadel er uønsket og skal straffes.
Svart Svart med briller
Svart med tegninger Brun med eller uten tegninger
(nesen er alltid brun)
Viltfarget Créme
Domino Sobel (svart nese)

Denne mengden hvite tegninger er
fortsatt akseptabelt

Uønskede farger:

Sort sadel Brindle

Brindle med tegninger

 

STØRRELSE

For hannhunder er ideell mankehøyde 49 cm (46 -52 cm) og for tisper 44 (41 – 47 cm). Typen er viktigere enn størrelsen og små avvik fra størrelsene som er nevnt i standarden, godtas om hunden har riktig type og kjønnspreg.

TEMPERAMENT

Temperamentet er den viktigste delen av standarden (beskrevet også under helhetsinntrykk). En hund med feil eksteriør er fortsatt en god familiehund, om den har godt gemytt.

En finsk lapphund med riktig temperament er godt egnet til sin opprinnelige arbeidsoppgave, og den er i harmoni med både dyr og mennesker rundt seg, spesielt sin eier.

På grunn av omstendighetene i utstillingssammenheng blir bedømmelsen av temperamentet noe overfladisk, blant annet på grunn av at en har begrenset med tid. Den finske lapphunden skal være rolig og vennlig, og underdanig mot mennesker. Den kan være noe reservert, men aldri redd, selv om tispene noen ganger kan virke litt sky.

Utpreget aggressivitet og knurring er på ingen måte akseptabelt hos en finsk lapphund, heller ikke hos hannhundene. Den finske lapphunden skal ikke under noen omstendigheter vise aggresjon mot mennesker.

Å samarbeide med eieren er en viktig egenskap for gjeterhunder, og derfor kan det ofte være slik at mange lapphunder heller har fokus på handleren enn på de andre hundene i ringen eller på utsiden av ringen.



Introduction

The Finnish Lapphund, also known as the Lapinkoira, Lapponian Shepherd Dog, Finish Lapland Dog, Suomenlapinkoira or Lappy, is a medium-sized dog that has the dense double coat typical of northern breeds combined with the temperament of a herding dog. The original Finnish Lapphunds were used for hunting and protection by the Sami, a tribe of semi-nomadic people who lived in Lapland, which is the northern region of Norway, Finland, Sweden and Russia. Eventually, the Lapphund transitioned to a herding dog, as the Sami settled into a more sedentary life of breeding reindeer.

Developed north of the Arctic Circle to live and work outside, the Lapphund’s extremely dense coat allows it to withstand extremely cold temperatures. These dogs have soft, sweet, extremely expressive faces which make them look like cuddly teddy bears. They come in a variety of colors, including black, blonde, brown and tan. Still fairly unknown outside of Scandinavia, the Finnish Lapphund is wildly popular in its native countries. The snowmobile has reduced the modern need for reindeer-herding dogs. However, fans of the Finnish Lapphund continue to enjoy its intelligence and enthusiasm for outdoor activities. This breed is ideal for people with active lifestyles. It makes a wonderful family companion and is a competent watch dog.

Appearance

The Finnish Lapphund is a small to medium-sized, sturdily-built Spitz-type dog with a profuse fluffy coat, upright ears and an especially happy facial expression. This breed is intelligent, alert, agile, friendly and eager to please. Despite being quite strong for its moderate size, the Finnish Lapphund is submissive with people and has a certain softness about it, which accentuates its cheerful disposition. Mature males of this breed should be recognizably masculine. Females should look feminine in comparison. The Finnish Lapphund’s ears are set rather far apart and should be small to medium in size, triangular in shape, broad at the base and round at the tip. They may be erect or semi-erect (tipped), but they should never be dropped. The eyes of this breed should be oval and dark. Yellow or blue eyes are a serious fault. The Finnish Lapphund’s tail is high-set and well-fringed.

Size and Weight

The ideal adult male Finnish Lapphund stands 19 ½ inches at the shoulder, and the ideal female is 17 ½ inches in height. The acceptable range for males is 18 to 21 inches and for females is 16 to 19 inches. Most Finnish Lapphunds weigh between 33 and 53 pounds. Type and soundness are considered to be more important than size or weight in this breed.

Coat and Color

Finnish Lapphunds have dense, long, luxurious topcoats and short, soft, fluffy undercoats. Their outer coat is coarse, straight and water-repellant, which is important to their ability to live and work in the harsh Arctic climate. It may be slightly wavy, especially in young dogs, which is not preferred but is permitted under the breed standard, as long as it is still harsh. The under coat is soft and dense, which makes the outer coat stand erect. Males should have a profuse mane. This breed comes in all colors, from tan and blond to black and brown, but one color must predominate. The most common colors are cream, sable, black, brown and tan, with or without white markings. Less common colors are white, blue and brindle, with or without splashes of other colors. A color which consists of bands of different colors on a single hair shaft (sable, wolf-sable, or domino) is considered a single color. Patches of secondary colors are allowed on the head, neck, chest, belly, legs and tail.

 

History

The Finnish Lapphund is a Scandinavian breed that is closely related to the Swedish Lapphund. Both breeds originated in Lapland, an area that includes parts of northern Norway, Finland, Sweden and Russia. The Finnish Lapphund was initially used as a hunting and guard dog by the semi-nomadic people of the area, known as the Sami. Over time, the Sami stopped moving around and settled into a more sedentary lifestyle, turning their attention from roaming to raising reindeer, primarily as a source of food. Their Spitz-type dogs eventually evolved from hunters/protectors to herding dogs. They were used to manage large herds of reindeer, a role that they filled for hundreds of years. With the arrival of the snowmobile in modern times, dogs became less necessary to manage reindeer herds. Fortunately, fanciers of the breed continued to breed quality dogs in Scandinavia and elsewhere.

In the 1940s, aficionados in Finland took steps to standardize and save their breed. The Finnish Kennel Club (FKC) recognized the “Lapponian Shepherd Dog” in 1945, with both long-haired and short-haired varieties. In 1967, the two coat types were separated into distinct breeds: the long-haired version became the Lapinkoira (Finnish Lapphund), and the short-haired version became the Lapinporokoira (Lapponian Herder). The breed first came to the United States in 1987 and was recognized by the United Kennel Club in 1994 as a member of its Northern Breed Group. The Finnish breed standard was revised in 1996, and an English translation was accepted by the Federation Cynologique Internationale (FCI) in 1999.

The breed was admitted to the American Kennel Club’s Foundation Stock Service in 2001. It was accepted into the AKC’s Miscellaneous Class in 2009. The Finnish Lapphund was officially recognized for full AKC registration in 2011, as a member of the Herding Group. The parent club for this breed in the United States is the Finnish Lapphund Club of America. In the United Kingdom, the breed is represented by the Finnish Lapphund Club of Great Britain, and in Canada the Finnish Lapphund Club of Canada oversees breeding and registry. Today’s Lapphunds are much more than reindeer-herding dogs. They are active competitors in agility trials, mushing, obedience, rally and conformation. One of the most popular breeds in Finland, the Finnish Lapphund is steadily gaining fans world-wide.

Health

The Finnish Lapphund generally is a healthy, hearty breed, with an average lifespan of between 12 and 15 years. Breed health concerns include generalized progressive retinal atrophy (GPRA), cataracts and hip dysplasia.

Personality

The Finnish Lapphund is an intelligent, affectionate and versatile herding dog at heart.  These adaptable animals thrive in almost any environment. Their dense coats protect them from bad weather, but they also do well in warm climates. Finnish Lapphunds make terrific family companions, especially for active outdoorsy people. They can be a bit aloof around strangers, but they are not known to be shy. They are observant, focused and watchful. Lapphunds tend to be quite vocal and energetic, which is not surprising given their original role as reindeer-herders. This breed gets along well with other dogs and they are good with children.

Activity Requirements

Finnish Lapphunds are extremely active, alert and ready to be part of whatever action is going on. They were bred for outdoor work around reindeer, cattle and horses, and they appreciate the opportunity to run and explore outside. Because they hail from frigid arctic areas, these dogs do quite well living in cold climates. They enjoy going for long walks with their owners and engaging in all sorts of active canine sports. Like many other herding breeds, the Finnish Lapphund has tremendous strength and stamina. This dog is perfectly suited for people who enjoy hiking, mountain biking, backpacking and other outdoor activities.

Reklamer